Verdigrunnlag for arbeidet med personer med ROP-lidelser

Arbeidet med personer med ROP-lidelser går på tvers av flere tjenester og etater, og det kan derfor være nyttig å reflektere over hvilket verdigrunnlag vi har for arbeidet. 

Denne teksten tar for seg et utvalg av verdier mange legger til grunn i boligsosialt arbeid, og har som mål å bidra til at kommunene kan gjøre gode verdivalg i sitt arbeid med personer med ROP-utfordringer.

Respekt og likeverd

Det norske verbet «respektere» kommer fra «å se om igjen» eller «å se en gang til», (Store norske leksikon). I arbeidet med personer med ROP-lidelser kan dette for eksempel bety å se forbi rusen, og møte mennesket bak fasaden.  

I boligsosialt arbeid er det brukeren selv som er den viktigste aktøren for å lykkes med boforholdet sitt. Derfor er det viktig hvordan brukeren opplever at han blir møtt av hjelpeapparatet. Dersom kommunikasjonen formidler respekt og likeverd, skapes et sunnere og bedre samarbeidsklima med tilhørende større mulighet for brukeren i å lykkes med boforholdet.

Bolig som menneskerett

I strategien Bolig for velferd (2014 - 2020) uttaler regjeringen at «alle må bo, og med riktig hjelp kan alle bo.  I dette ligger det et verdivalg som bygger på at alle mennesker har et grunnleggende behov for et sted å bo. Strategien går altså langt i å se på bolig som en menneskerett, og ikke noe man skal gjøre seg fortjent til. Man skal ikke for eksempel ikke måtte bli frisk nok eller rusfri nok for å bo.

Kartleggingen av bostedsløse i 2016 (NIBR-rapport 2017:13) viser at ca. 4000 mennesker i Norge ikke har fått dekket det grunnleggende behovet for et sted å bo. Mer enn halvparten av disse, vel 2200 mennesker er rusavhengige. Omkring 1000 er både rusavhengige og psykisk syke.

  • Regjeringen har klare ambisjoner på det boligsosiale området. Ingen skal være bostedsløse, og flere vanskeligstilte skal få mulighet til å eie egen bolig, sier kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland, i en kommentar til Statsbudsjettet for 2020.

Bolig som den fjerde velferdspilaren

Helse, utdanning og arbeid blir regnet som tre velferdspilarer i vårt samfunn. For å kunne opprettholde god helse, ta utdanning og fungere i arbeidslivet, er det avgjørende å ha et sted å bo. I Rom for alle (NOU 2011:15) blir det slått fast at bolig også skal være en av velferdspilarene i samfunnet vårt. Boligen er basen som må være på plass for at man skal kunne ta tak i de andre forholdene i livet.

Fra manglende evne til riktige tjenester

I boligsosialt arbeid kunne man tidligere høre betegnelsen «manglende boevne» om enkelte bostedsløse og at enkelte personer ikke har tilstrekkelig kompetanse eller selvstendige ressurser til å bo selvstendig, og at de derfor heller ikke burde ha en ordinær bolig. Når man i strategien «Bolig for velferd» slår fast at «Alle må bo, og med riktig hjelp kan alle bo» så bygger dette på at bolig forstås som en grunnleggende verdi og hvis den enkelte mangler ressurser til å mestre dette, er det samfunnets oppgave å tilføre nødvendige tjenester.

For andre grupper har samfunnet for lengst gått bort fra å snakke om individets egenskaper eller evner, men snakker heller om tjenester, og å gjøre både boligene og samfunnet universelt utformet og dermed tilgjengelig for alle.

I boligsosialt arbeid har fokus skiftet fra egenskaper ved individet til egenskaper ved hjelpeapparatet og samfunnet rundt det enkelte individ. Vi snakker om den riktige hjelpen eller tjenestene som må til for den enkelte. Vi stiller spørsmålet «hva skal til for at du skal bo og klare å ivareta boforholdet på en god måte?»

Fra gruppe til individ

Som på alle andre områder i samfunnet, har vi også i boligsosialt arbeid en tendens til å gruppere mennesker som har fellestrekk. Når vi grupperer mennesker som for eksempel personer med rusproblemer eller psykisk syk eller begge deler, så har vi lett for å tenke gruppeløsninger. Vi vet imidlertid at for eksempel personer med rusproblemer selv ikke ønsker å bo i nærheten av andre med rusproblemer (Ryktet forteller hvor du bor, IRIS 2013/206).

Å se det enkelte mennesket er i seg selv en viktig verdi som gjør det lettere å finne individuelle løsninger.

Integrering og normalisering

Nedbygging av institusjoner har vært en trend innenfor helse-, omsorg- og boligsektoren de siste tiårene. At alle skal ha samme borgerrettigheter, herunder en bolig som en selv rår over, er et gjennomgående verdigrunnlag i «Fra bruker til borger» (NOU 2001:22).  Integrering og normalisering legges til grunn i den statlige boligpolitikken. Idealet er at alle skal kunne bo i vanlige bomiljø uansett alder og førlighetsgrad.

Rapporten Sammen eller hver for seg viser likevel at en overvekt av boligene til de vanskeligstilte ligger i boligkonsentrasjoner, det vil si flere samlokaliserte kommunale leieboliger i bygårder, boligblokker, hybelhus, rekkehus samlet i tun, grupper av omsorgsboliger, og lignende. Det betyr at det ofte blir en oppsamling av vanskeligstilte personer.

Brukermedvirkning / brukerstyrte valg

Brukermedvirkning er et prinsipp som er nedfelt i flere lover, blant annet Bruker- og pasientrettighetsloven, Helse- og sosialtjenesteloven, Lov om arbeids- og velferdsforvaltningen og Lov om sosiale tjenester.

Bolig for velferd er som kjent den gjeldende strategien for boligsosialt arbeid. I denne strategien blir brukermedvirkning regnet som én av seks suksessfaktorer i det boligsosiale arbeidet. I Veiviseren er det en egen artikkel om suksessfaktorene for godt boligsosialt arbeid

illustrasjon suksessfaktorer Illustrasjon som viser suksessfaktorene. Hentet fra strategien Bolig for velferd, side 25. 

I teksten i boblen "Brukermedvirkning" i illustrasjonen over står det nyttiggjøre seg brukernes erfaringer i politikkutforming og gjennomføring på både det strategiske og det operative nivået». I dette ligger det at man velger å se brukeren som en ressurs som er avgjørende for at for eksempel boforholdet kan lykkes.

I metoden Housing First er brukerstyring et av prinsippene for metoden. Da er det brukeren som selv bestemmer, og - innenfor gjeldende muligheter - velger hvor han vil bo, hvilke tjenester han vil ha, og hvor han vil motta dem. Svært mange boforhold lykkes på denne måten, i ordinære boliger i ordinære bomiljøer (70-90%).  Det er naturlig å tenke at det å kunne ta egne valg gir en ekstra motivasjon til å ivareta boforholdet på en god måte.

Recovery (bedringsprosess)

I recovery er selvbestemmelse og selvstyring sentralt, og hver person må finne sin egen vei. Myndiggjøring, tilhørighet, håp og optimisme, identitet, mening og mål er viktige elementer i bedringsprosessen. I recovery-orientert praksis blir fagpersonen mer som en personlig coach eller trener for brukeren. Det er avgjørende at fagfolk holder fast ved troen på at mennesker med psykiske lidelser kan vokse og utvikle seg og få et bedre liv. Les mer om Recovery i Veiviseren. Flere norske kommuner jobber å utvikle sitt psykiske helsearbeid i retning av mer recovery-orientert praksis, se blant annet eksempelet fra Sandnes.