Metoder for brukermedvirkning

På systemnivå kan brukermedvirkning blant annet skje gjennom: 

• Brukerråd: Settes sammen av representanter fra lokale bruker- og pårørendeorganisasjoner. Et brukerråds rolle kan både være knyttet til å komme med konkrete leveranser inn i et bestemt prosjekt, og til å fungere som rådgivere og sparringpartnere innen faglige temaer. Er ofte permanente løsninger for å ivareta brukerperspektivet. Ordninger med rullering av medlemmene i et brukerråd kan sikre at ulike og flere bruker- og pårørendeorganisasjoner blir involvert over tid. «Råd for mennesker med nedsatt funksjonsevne» er et lovpålagt kommunalt råd. Her vil representanter for funksjonshemmedes organisasjoner være representert.
• Deltakelse i arbeidsgrupper eller styringsgrupper: Har ofte kortere varighet enn brukerråd, og brukes for eksempel ved utredninger og forprosjekteringer.
• Samarbeid med frivillige organisasjoner: Deltakelse i frivillige organisasjoner kan gi økt trivsel, kompetanse, mestringsfølelse, identitet og tilhørighet for den enkelte. Gjennom et samarbeid med frivillige organisasjoner kan ulike typer aktiviteter tilbys den enkelte, gjerne som supplement til andre offentlige tjenester.
• Deltakelse på brukernes egne arenaer: I oppstarten av et prosjekt, eller underveis i et faglig utviklingsarbeid, kan det være nyttig for tjenesteapparatet å ha noen å reflektere sammen med. Tjenesteapparatet kan avtale med bruker- og pårørendeorganisasjoner eller andre aktuelle arenaer å få delta på medlemsmøter eller aktiviteter der aktuelle tema kan settes på dagsordenen. Brukerne kan da gi innspill og samtidig bli orientert om dagsaktuelle emner på faglig eller politisk agenda i kommunen.

Ulike metoder for brukermedvirkning på individnivå:

• Ansvarsgrupper er en modell for koordinering av tjenester til enkeltpersoner. I ansvarsgruppa sitter ulike aktuelle tjenesteutøvere sammen med bruker (hvis han eller hun ønsker) og eventuelt pårørende, og strategier for veien videre legges. I et ansvarsgruppemøte avklares også hvem som har ansvar for hva og hvem som skal gjøre hva når.
• Individuell plan (IP): Alle brukere med langvarige og sammensatte problemer har rett til en individuell plan. Formålet med individuell plan er å sikre at pasient og bruker får et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset tjenestetilbud, sikre brukermedvirkning og styrke samhandlingen mellom tjenestene og bruker. Det oppnevnes en koordinator som skal sikre nødvendig oppfølging og samordning av tjenestetilbudet. Dette er nedfelt i Forskrift om habilitering og rehabilitering, individuell plan og koordinator (2011). Les mer om individuell plan og koordinator i Helsedirektoratets veileder om rehabilitering, habilitering, individuell plan og koordinator. 
• Likepersonsarbeid, tidligere kalt likemannsarbeid, baserer seg på likhet og likeverdighet mellom mennesker som har felles erfaringer. Normalt vil den som overfører erfaringer ha lengre og mer erfaring enn den likepersonen skal være en støtte for. Likepersonsordninger finnes hos en rekke bruker- og pårørendeorganisasjoner, men tjenesteapparatet bør kjenne til ordningen og kunne inngå et samarbeid med organisasjonene om å informere og anbefale brukere om å finne ut om dette kan være et positivt bidrag inn i tilfriskningsprosesser. Likepersonsarbeid er gjerne et supplement til offentlige tjenester.
• Brukerundersøkelser: Det å fange opp hva de som er brukere av en tjeneste faktisk mener, kan være en viktig retningsviser for arbeidet videre. Ved å måle brukertilfredshet, får man en indikasjon på om det man gjør trekker i positiv eller negativ retning sett med brukernes øyne. En egen type brukerundersøkelser er utarbeidet av Kompetansesenter for brukererfaring og tjenesteutvikling. Denne kalles Bruker spør Bruker. Dette er et kvalitativt metodeverktøy for innsamling og dokumentasjon av brukeres erfaringer med helsetjenester. Metoden kan være nyttig for andre sektorer. Målet er å bidra til bedre kvalitet på tjenestene som tilbys. I arbeidet er det brukere selv som har erfaring med psykisk sykdom, som intervjuer brukere. Intervjuerne er skolert i denne metoden, og intensjonene er at gjennom sine erfaringer blir intervjuerne gode på å fange opp budskapet, de blir gode til å stille oppfølgingsspørsmål og andre relevante tilnærminger, og gjør gode fortolkninger i brukerperspektiv.

Andre metoder: 

• Erfaringskonsulent eller ansatt med brukererfaring er ansatt på grunn av sin egenerfaring fra de tjenestene som han eller hun ansettes i. Intensjonen er å bringe bruker- og  pårørendeerfaringene inn i tjenestene, slik at dette perspektivet ivaretas i arbeidet med brukere. Dette handler både om å gi fagmiljøet et større tilfang av kunnskap, og det kan sikre at brukeres rettigheter systematisk blir ivaretatt etter intensjonene. Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse har utviklet en håndbok for virksomheter som ønsker å ansette personer med egenerfaring innen psykisk helse – og rusfeltet.
• Housing First: Metoden Housing First retter seg mot bosetting av bostedsløse. Metoden er brukerstyrt, og legger vekt på valgfrihet i valg av bosted og bolig. Beboeren får oppfølging av ansatte i tjenesteapparatet, men det er beboerens egne ønsker og behov som styrer denne relasjonen.

Utvikling av metoder skjer kontinuerlig, og tjenestedesign benyttes av stadig flere. Det finnes ingen fasit for hvilken metode som bør brukes når. Men metoden man velger må være egnet til å gi svar ut i det formålet og de problemstillingene man har.