Bo-oppfølging og andre typer tjenester i og ved bolig

I NOU 2011:15 «Rom for alle» deles det boligsosiale arbeidet i:

  1. Boligframskaffelse
  2. Økonomisk støtte til å betjene boutgifter
  3. Oppfølging i bolig

Oppfølging i bolig innbefatter alt fra omfattende tjenestetilbud til personer med store rusproblemer og alvorlige psykiske lidelser til forvaltning av trygd

Ved planlegging og utøvelse av tjenester det viktig å skille mellom lovreguleringen og det rettslige innholdet, hvordan tjenestene organiseres og det faglig og metodiske innholdet. Hvordan kan oppfølgingsarbeidet organiseres og hvilke metoder kan brukes?

Ifølge Strategien «Bolig for velferd» melder kommunene om at en stadig større andel av de som ber om hjelp til å skaffe bolig, også har behov for andre tjenester. Noen trenger praktiske råd og veiledning knyttet til boforholdet, mens andre trenger mer sammensatt og langvarig hjelp. Dette stiller krav til kommunene som skal utforme og gjennomføre veiledning og tjenester, både når det gjelder faglig kompetanse og evne til å se den enkeltes behov og muligheter.

I tillegg til å skaffe bolig til flest mulig, bør det å bidra til at flest mulig kan bli boende i den leiligheten de allerede har, være et viktig innsatsområde i det boligsosiale arbeidet. Kommunene må få på plass helhetlige tilbud til den enkelte med tilstrekkelig bo-oppfølging og medisinsk oppfølging for å få til dette. 

Bakgrunn

Avvikling av institusjoner har stått sentralt i helse- og omsorgssektoren i Europa de siste tiårene. I Norge er barnehjem i stor grad erstattet med fosterhjem. Antall plasser i psykiatrien er redusert med 75 prosent. Gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse 1998 til 2008 ble det etablert 3300 nye boliger. I 1990 ble sentralinstitusjonene for psykisk utviklingshemmede (HVPU) lagt ned, og erstattet av vanlige boliger og omsorgsboliger i kommunene. Denne utviklingen omtales ofte som en boliggjøring av omsorgen (NOU 1992:1). Gjennom «den boligsosiale vendingen» på 1990-tallet har prioriteringen i boligpolitikken blitt flyttet fra boligforsyning til individet – den vanskeligstilte.

Tall fra SSB viser at driftsutgifter til kommunale omsorgstjenester utgjør over 100 milliarder kroner med 275 000 brukere. Av disse mottok ca.190 000 hjemmetjenester. Tallet på hjemmetjenestebrukere er stabilt, men antall yngre brukere øker. Tjenester til hjemmeboende står for en stadig større del av kommunenes utgifter og utgjorde nær halvparten i 2015. Totalt er det 135 000 årsverk i kommunene. Det er ingen datakilde som viser hvor mange av de som mottar omsorgstjenester som kan regnes som vanskeligstilte i boligmarkedet.

Bo-oppfølging ble tatt i bruk som et begrep på 1990-tallet, og var da et svar på at rusmiddelavhengige, personer med psykiske lidelser og andre vanskeligstilte ikke i tilstrekkelig grad ble fanget opp av kommunenes tradisjonelle hjemmetjenester. De første årene var dette et frivillig tilbud til bestemte grupper hvor en liten andel benyttet søknader og vedtak. Tilbudet ble organisert ulikt og hadde ulikt innhold og ulike metoder. Noen steder hadde man egne "boteam". Andre steder var det enkeltansatte som fulgte opp vanskeligstilte brukere. En stor del av de kommunale oppfølgingstiltakene har vært etablert gjennom prosjektmidler som i ulik grad er videreført.

I dag inngår oppfølgingen i kommunenes ordinære tjenesteapparat, men fortsatt er mange tiltak finansiert gjennom prosjektmidler. Tjenestene reguleres gjennom Helse- og omsorgsloven og Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. Organiseringen, stillingsbenevnelse og innhold variere imidlertid mye mellom kommunene. I et boligsosialt perspektiv kan oppfølgingstjenester i bolig oppfattes som et samlebegrep for alle de tjenestene som er nødvendig for å kunne bo. (Ulfrstad/Elster)

I rapporten «Fragmentert og koordinert»  kommer det fram at det boligsosiale arbeidet i kommunene er svært ulikt organisert og at det er vanskelig å påvise tydelige modeller. En annen rapport, Organisering og planlegging av boligsosialt arbeid i norske kommuner, viser til at de fleste vanskeligstilte i boligmarkedet har enkle behov som hjelp til å skaffe bolig og dekke boutgifter. En relativt sett liten gruppe har store utfordringer og krever sammensatte tjenester fra flere kommunale enheter.

Innhold

Rundskriv U-10/2002 «Boligsosialt arbeid – bistand til å mestre et boforhold» gjelder fortsatt og gir retning for tjenestene i bolig. Retten til å motta tjenester knyttes til lovverk, men samtidig er det ikke er noe i veien for at kommunen yter tjenester selv om det ikke foreligger et absolutt rettskrav. I enkelte situasjoner vil det være hensiktsmessig å yte tjenester på et tidlig tidspunkt for å forebygge utvikling av mer omfattende hjelpebehov. Ved utøvelse av tjenester det viktig å skille mellom lovreguleringen og det rettslige innholdet, kravene til tjenestene, herunder bruker- og pasientrettighetene, og det faglige og metodiske tilnærmingen.

Tjenestene som beskrives i Veiviseren har det til felles at de er spesielt rettet mot boligen og bomiljøet. Mens tjenestebehovet etter Helse- og omsorgstjenesteloven i hovedsak vurderes ut fra ADL-ferdigheter (de ferdighetene vi må ha for å kunne utføre de daglige aktivitetene), diagnoser og alder, vurderes boligtjenestene ut fra ferdigheter og praktisk mulighet til å mestre boforholdet. Personer kan ha problemer med å betale husleie, holde boligen ren og håndtere søppel, uten å ha en funksjonsnedsettelse eller en diagnose. Ofte kan disse problemene også knyttets til andre sosiale forhold og rusmiddelmisbruk. Normalt gir kommunen helse- og omsorgstjenester på bakgrunn av en søknad som kommunen vurderer etter bestemte kriterier. Personer som har problemer med å meste et boforhold blir ikke alltid fanget opp, men med egne boligtjenester kan kommunen lettere nå disse brukergruppene.

Det er stor variasjon i innretning av tiltak og i bruk av skriftlige vedtak og samarbeidsavtaler i kommunene. Arbeidet blir heller ikke utført etter noen bestemt metode, men bygger ofte på "empowerment"[1] og med utgangspunkt i et mål om «recovery"[2]. I kommunal praksis er det vanskelige å avgrense hvilke tjenester og tilbud som er lovpålagt, og når det skal fattes vedtak. Det må i utgangspunktet være et kommunalt ansvar å vurdere dette ut fra gjeldende lovverk, og det er viktig å ivareta brukernes rettsikkerhet.

Metodisk har boligtjenestene sine røtter i sosialt arbeid og miljøarbeid, og bygger på en «empowerment-tilnærming», der målet er at brukeren selv gjennom egne ressurser i større grad skal ta ansvar for egen livssituasjon. Oslo kommune har tidligere laget to faghefter; «Individuell bo-oppfølging» (2001) og «Bo-oppfølging og bomiljøarbeid» (2005). Det første bygger på erfaringene fra tiltaket Ungbo, mens det andre har en vid tilnærming til begrepet og deler arbeidet inn i informasjon knyttet til innflytting, individuell bo-oppfølging og bomiljøarbeid i nærmiljøet rundt boligen. I boken «Velferd og bolig» (Ulfrstad 2011) beskrives bo-oppfølging og angis som en samlebetegnelse for tjenester som er nødvendig for å kunne bo. Tjenestene blir delt inn i botrening, motivasjon/støttearbeid og rehabilitering/behandling. Ulfrstad peker på at det ofte ikke er mulig å skille disse oppgavene fra hverandre.

Målet med oppfølgingen er å fremme mestring i eget liv, knyttet til forhold rundt det å bo for seg selv. Tjenesten skal forebygge utkastelser, isolasjon og ensomhet, og være et virkemiddel for å legge til rette for mestring av praktiske ferdigheter knyttet til det å bo i egen bolig.

Lovregulering

Alle oppfølgingstiltak må i utgangspunktet anses som en del av det kommunale tjenestetilbudet som enten utføres av kommune selv eller gjennom andre, for eksempel en ideell organisasjon som Kirkens Bymisjon. Dette betyr ikke at disse tjenestene er pålagt i lov eller at det er krav om vedtak. Kommunene kan tilby tjenester til sine innbyggere utover hva som er lovfestet. Disse tjenestene må gis innenfor lovreguleringen av den kommunale virksomheten og ivareta brukernes rettssikkerhet.

Helse- og omsorgstjenesteloven kapittel 3 regulerer kommunens ansvar og hvilke tjenester den skal gi. I  § 4-1. Forsvarlighet Helse- og omsorgstjenester som tilbys eller ytes etter loven her skal være forsvarlige. Kommunen skal tilrettelegge tjenestene slik at

  • Den enkelte pasient eller bruker gis et helhetlig og koordinert helse- og omsorgstjenestetilbud.
  • Den enkelte pasient eller bruker gis et verdig tjenestetilbud.
  • Helse- og omsorgstjenesten og personell som utfører tjenestene blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter.
  • Tilstrekkelig fagkompetanse sikres i tjenestene.

Som hovedregel skal kommunen fatte vedtak for tjenester som gis i hjemmet og med en varighet over to uker. Kommunen kan også fatte vedtak for tiltak som omtales, men det er normalt ikke et krav. For å trygge rettsikkerheten og dokumentere aktivitet, anbefales kommunen å benytte vedtak i den grad det er mulig. Kommunen bør inngå skriftlige samarbeidsavtaler og må håndtere taushetsbelagt informasjon må på en forsvarlig måte etter gjeldende lovverk.

Tjenestene som beskrives her ligger tett opp mot andre tilbud som beskrives i Veiviseren. «Bomiljøvaktmester» kan ligge tett opp mot ordinære vaktmestertjenester og vedlikehold som følger utleiers ansvar i leieforholdet. En «boligskole» for flyktninger ligger tett opp mot råd- og veiledningsansvaret til NAV og arbeidet med bosetting og integrering av flyktninger.
Det er en egen forskrift til § 3-2, 6 som klart definerer hva som er institusjoner, og da regnes alle andre botilbud som boliger. Som institusjon regnes kun tilbud med heldøgns helse- og omsorgstjenester for rusmiddelavhengige, sykehjem/aldershjem, barneboliger og døgnplasser for øyeblikkelig hjelp. Her beskrives kun tjenester i bolig.

Det er et klart skille i gjeldende lovgivning mellom bolig og tjenester, og en plass i en døgnbemannet bolig gir ikke rett til tjenester i seg selv. Tjeneste søkes særskilt og innvilgelse blir gitt individuelt i et enkeltvedtak. Det skal derfor ikke stilles krav til at leietakere i bestemte boliger skal motta tjenester, disse bestemmes ut fra den enkeltes behov til enhver tid. Behovet for tjenester endrer seg over tid. De fleste som mottar tjenester får disse i egen bolig, og personer med spesielle behov skal ikke være avhengige av å bli tildelt en spesielt tilrettelagt bolig for å få hjelp.

Personer som får vedtak om bolig med tjenester skal ha enkeltvedtak med spesifisering av hvilke tjenester de skal motta i boligen og omfanget av disse tjenestene i timer/uker (for eksempel praktisk bistand, praktisk bistand opplæring, dagtilbud, støttekontakt). (IPLOS)

Folkehelseloven har bestemmelser som er knyttet til den forebyggende siden av det boligsosiale arbeidet. I loven er det krav om at den enkelte kommune har oversikt over folkehelseutfordringer i kommunen. Bolig er et grunnleggende velferdsgode og en viktig faktor for den enkeltes helse og trivsel. Les mer om dette på Helsedirektoratet.no  Se også eget punkt i Veiviseren om folkehelse.

Kommunene har et særlig ansvar etter Lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen § 17 om å «gi opplysning, råd og veiledning som kan bidra til å løse eller forebygge sosiale problemer. Kan kommunen ikke selv gi slik hjelp, skal den så vidt mulig sørge for at andre gjør det.» Flere av boligtjenestene kan nyttes direkte til denne bestemmelsen. Se egen beskrivelse.

[1] «Empowerment er den prosessen som er nødvendig for å styrke og aktivere menneskets evne til å tilfredsstille egne behov, løse egne problemer og skaffe seg nødvendige ressurser for å kunne ta kontroll over eget liv.» (S. Talseth, 1997) Empowerment knyttes til individers og organisasjoners deltakelse og bruk av kompetanse for å møte behov, blant annet relatert til helse og mestring.
[2] Recovery, eller bedringsprosesser, kan sees på som en filosofi eller en holdning som fremmer muligheter og tro på at mennesket kan leve meningsfulle og tilfredsstillende liv, selv om man har eks. psykiske problemer eller lidelser.

Behov for egne boligtjenester?

Alle kommuner yter tjenester i bolig og har bemannede boliger, men mange har også god erfaring med å etablere egne og mer spesialiserte boligtjenester for vanskeligstilte i boligmarkedet. Selv om erfaringene er gode mange steder, er det lite oppsummert og bearbeidet kunnskap om organisering og innhold i disse tilbudene.

Det første kommunen må vurdere er om det er behov for egne stillinger eller om boligarbeidet skal ivaretas gjennom de eksisterende. Her gis det noen punkter som bør vurderes:

Kommunestørrelse:
Omfanget av utfordringer er nært knyttet til antall innbyggere i kommunen og mindre kommuner vil det være sjelden behov for egne stillinger. Er størrelsen over 10 000 til 15 000 innbyggere bør det vurderes. I kommuner over 20 000 hvor det er flere stillinger kan disse organisere i team. Tverrfaglige oppfølgingstjenester med helsetjenester som ACT-team[1]anbefales når befolkningsgrunnlag er over 50 000, men kan også være interkommunale samarbeid som når brukere i andre kommuner.

Utfordringer og behov:
Selv om kommunestørrelse sier en del, må kommunen konkret vurdere om det er behov for egne stillinger knyttet til oppfølging i og ved boligene. Disse spørsmålene bør vurderes:

  • Har kommunen ofte personer i midlertidig botilbud som hospits, campingplasser og lignende, og blir mange boende lenge i slike tilbud?
  • Må kommunen kjøpe institusjonsplasser eller midlertidige botilbud utenfor kommunen?
  • Hva viser kartleggingen av bostedsløsheten i Norge for kommunen?
  • Har kommunen unge sosialhjelpmottakere som bor midlertidig på sofa hos venner?
  • Opplever kommunen at personer som etableres i egen bolig mister denne etter kort tid?
  • Har kommunen jevnlig begjæring om utkastelse i kommunale boliger?
  • Har kommunen utfordringer med å bosette enkeltbrukere eller bestemte målgrupper?
  • Klarer kommunen å gi godt botilbud til personer som skrives ut fra behandling og løslatelse fra fengsel?
  • Klarer kommunen å gi et godt botilbud til ungdom som avslutter tiltak i barnevernet?
  • Er det bo-områder i kommunen hvor innbyggerne opplever bo- og nærmiljøet som utrygt?
  • Er det kommunale boliger/eiendommer hvor det ofte forekommer skader og hærverk?
  • Klarer kommunen å veilede brukere om rettigheter og plikter i leieforhold og muligheter til å kjøpe egen bolig?
  • Klarer kommunen å bistå med hjelp ved innflytting i bolig?
  • Har kommunene store utgifter til kjøp av hospitsplasser og dekning av husleierestanser?

Har kommunen utfordringer på flere av disse områdene bør den vurdere å sette inn konkrete tiltak. Udekkede behov hos brukerne bør kartlegges før tiltak igangsettes og metoder velges. Noen tiltak er ressurskrevende, mens andre kan iverksettes innenfor de eksisterende tjenestene. Tiltak bør har et langsiktig perspektiv og finansiering må være avklart. Mange gode tiltak har blitt avviklet fordi prosjektmidlene tok slutt.

Organisering og metoder i oppfølging i bolig 

Mange kommuner har oppfølgingstjenester i og rundt boligen, men det finnes i liten grad gode oversikter av metodikk og organisering. Tjenestene strekker seg fra ordinær praktisk bistand i boligen til nærmiljøtiltak og «boligskole». Her er en oversikt over de vanligste måtene å organisere tjenestene på og den metodiske tilnærmingen:

Organisering

Organiseringen av boligtjenester er avhengig av hvilke ressurser kommunen har, hvilke målgrupper, brukerens behov og den metodiske tilnærmingen.

Integrert i ordinære stillinger er den vanligste formen for boligtjenester. Det vil innebære råd og veiledning, deltakelse i ansvarsgrupper, samarbeid med kriminalomsorgen ved løslatelse, hjemmebesøk og hjelp til å finne bolig i det private markedet. Dette er oppgaver som utføres av ansatte i ordinære stillinger, eksempelvis på et NAV-kontor. Det er i mange tilfeller vanskelig å skille ut hva som er boligtjenester, men det dreier seg mest å være oppmerksom på boligsosiale utfordringer som at hjemmetjenesten sjekker at husleien er betalt, eller at NAV tar kontakt med personer som har mottatt begjæring om utkastelse.

Øremerkede stillinger er som oftest enkeltpersoner som i hovedsak jobber med oppfølging i boligen og andre boligrelaterte oppgaver. En del er tilknyttet NAV-kontoret, men ofte knyttes denne typen stillinger til rus og psykisk helse, og andre steder et boligkontor. Noen kommuner har samlet alt boligarbeidet i en egen enhet hvor oppfølgingstjenester også inngår. Disse stillingene har bredt sammensatte oppgaver, men sentralt er oppfølging av bostedsløse brukere, klager, varsler om utkastelse og boligframskaffelse.  

Oppfølgingsteam kan være rene fagteam som består av to eller flere medarbeidere som utfører de samme tjenestene som over. Slike «boteam» er mer robuste, kan følge opp flere personer og håndtere mer komplekse saker. Noen kommuner har også tverrfaglige team med helsefaglig kompetanse, eksempelvis Housing First. Dette er kostnadskrevende og teamene jobber primært med ressurskrevende brukere med sammensatte behov, og der andre tiltak ikke er tilstrekkelig. Brukeren kan også tas inn og betjenes av andre oppsøkende team kommunen disponerer, eksempelvis et ACT-team[1].

Bemannede boliger er primært omsorgsboliger og botilbud for rusavhengige, hvor boligene er samlokalisert og tilknyttet en personalbase. Det kan også være overgangs- og gjennomgangsboliger for bestemte målgrupper, som for eksempel ungdom. En del av disse tilbudene ligner institusjoner, men skillet går på om det er inngått en husleiekontrakt. Omsorgsboliger er en fellesbetegnelse på boliger som er tilrettelagt for mennesker med særskilt hjelpe- og/eller tjenestebehov. Boligen kan eies eller disponeres av kommunene, eller de kan organiseres som borettslag eller sameie med brukerne selv som eiere. En omsorgsbolig eller andre bemannede boliger er ikke i seg selv en bestemt tjeneste. Det fattes egne vedtak om hvilke helse- og omsorgstjenester beboeren skal motta, på samme måte som ved ordinære hjemmetjenester. Beboerne mottar tjenester av de fast ansatte ut fra en individuell behovsvurdering. De ansatte kan også utføre tjenester til andre som ikke bor fast i boligen, og enkelte har også akutt- og gjennomgangstilbud.

Lavterskeltilbud og væresteder er tilbud knyttet til bestemte målgrupper som personer med psykisk lidelser og rusavhengighet. Tilbudene kan bistå personer med hjelp til å skaffe bolig og kontakt med for eksempel et boligkontor. Les mer om lavterskeltilbud og væresteder på i denne publikasjonen på helsedirektoratet.no 

Bo- og nærmiljøtiltak er en samlebetegnelse på ulike tiltak knyttet til omgivelsene i og rundt boligene (se Veiviseren om nærmiljøtiltak). Dette er mer oppsøkende og forebyggende tiltak som jobber i nærmiljøet. Noen kommuner har et eget kontor eller møtested i et område med mange kommunale boliger. Sentralt er aktiviteter for beboerne, opprydding ved forsøpling og dugnader.

(Bo)miljøvaktmester benyttes av en del kommuner hvor forvaltningen av boligene knyttes sammen med oppfølgingsarbeidet. I fokus er boligen, vedlikehold og opplæring i å ta vare på boligen, samt overholdelse av ordensregler. Vaktmesteren har ofte en annen faglig bakgrunn enn helse- og omsorgsarbeidere, det kan være en fordel for å nå enkelte brukere. Det er viktig at dette er et supplement til helse- og omsorgtjenester og ikke en erstatning.

Boligskole finnes i flere kommuner og er en samlebetegnelse for kurs og strukturerte opplæringstiltak. De fleste tiltakene er knyttet til ungdom, flyktninger og personer med rusavhengighet og psykiske problemer. Flere av boligskolene inngår som en integrert del av lovregulerte tilbud som introduksjonsprogrammet og kvalifiseringsprogrammet (sett inn linker) og er nær knyttet til råd og veiledningsansvaret etter sosialtjenesteloven.

[1] ACT står for Assertive community treatment, og er en godt dokumentert modell for å gi oppsøkende, samtidige og helhetlige tjenester til mennesker med alvorlige psykiske lidelser, ofte også med rusmiddelproblemer, som i liten grad selv oppsøker hjelpeapparatet.

Metoder i boligsosialt oppfølgingsarbeid

I forbindelse med den danske Hjemløsestrategien 2009 til 2012 ble ulike metoder for oppfølging systematisk utprøvd og evaluert av SFI (Det Nationale Forskningscenter for Velfærd) og Rambøll[1]. Her deles det inn i fire kategorier for oppfølging i bolig med utgangspunkt i internasjonal forskning:

Oppfølging i bolig «Supported housing[2]» som i Danmark omtales som "bostøtte" er knyttet til personer som har behov for hjelp for å kunne mestere bo-forholdet. Utgangspunktet er en tilnærming til «Housing First», som legger vekt på at en stabil bosituasjon er avgjørende for stabilisering av hele livssituasjonen, og at beboeren samtidig har behov for oppfølging i boligen. Oppfølgningen kan utøveres etter forskjellige metoder.

Oppsøkende/ambulante støtteteam er tverrfaglige team med bred kompetanse og inkluderer både helse- og sosiale tjenester. Tjenestene gis der brukeren bor eller befinner seg. ACT er en slik modell for å gi oppsøkende, samtidige og helhetlige tjenester til mennesker med alvorlige psykiske lidelser. Modellen har vist gode resultater, også i Norge. FACT er en videreutvikling av ACT-modellen. Les mer om oppsøkende/ambulerende støtteteam på helsedirektoratet.no. Les mer om Housing First som metode med oppsøkende tverrfaglige team her. 

(Individual) case management har ikke noe dekkende norsk begrep, men er en koordinatorfunksjon som følger opp brukeren etter en plan. Å koordinere betyr «å få til å virke sammen». Det innebærer å se tjenester i sammenheng for å oppnå helhet og sammenheng i tilbudet. Målet er å gjøre eksisterende tjenester tilgjengelig for brukeren. I Norge vil en individuell plan (IP) være et godt verktøy. En person med behov for langvarige og koordinerte tjenester kan ha behov for bistand på flere livsområder. Individuell plan, som er et felles verktøy på tvers av fagområder, nivåer og sektorer, erstatter ikke behovet for detaljerte delplaner. Individuell opplæringsplan (IOP), behandlingsplaner, treningsprogrammer med mer, kan inngå som deler av den individuelle planen.

Critical time intervention (CTI) er en form for case management, men innsatsen er begrenset i tid og retter seg mot beboere som ikke har et varig støttebehov. Oppgaveorientert tilnærming (OOT) og Løsningsfokusert tilnærming (LØFT) er kjente modeller fra sosialt arbeidet som kan knyttes til en slik metode. Det er også en tilnærming som kan er særlig aktuell i bestemt overgangsfaser som ved utskriving av behandling og løslatelse fra fengsel

[1] Hjemløsestrategien fra Danmark. Inndeling som ble gjort her av Lars Benjaminsen i SFI er svært relevant for norsk forhold.
[2] Et som begrep som brukes internasjonalt

Andre relevante kilder

Rundskriv U-10/2002: Boligsosialt arbeid – bistand til å mestre et boforhold

Oslo kommunes hefte fra 2005 om bo-oppfølging og bo-miljøarbeid

Tillit, tid, tilgjengelighet – Tett individuell oppfølging av mennesker med behov for sammensatte tjenester
Heftet baserer seg på noen av erfaringene fra Tillitspersonforsøket, en av satsingene i opptrappingsplanen for rusfeltet. Gjennom systematisk oppfølging av en kontaktperson, har den enkelte bruker opplevd kontinuitet, stabilitet og trygghet i sine møter med tjenesteapparatet.

FRI er Kirkens Bymisjons tiltak som tilbyr bolig, arbeid og et rusfritt nettverk til personer som løslates fra fengsel eller har behov for ettervern etter rusbehandling. Les metodehefte for FRI her

Å bo trygt er et grunnleggende menneskelig behov. Kirkens Bymisjons Bo-team i Vestfold bistår vanskeligstilte på boligmarkedet med å finne egnet og varig bolig. Les metodeheftet her

Hjelp til å bo – oppfølging i bolig til personer med rus- og psykisk lidelse formidler kunnskap og praktiske erfaringer om hva som skal til for å få en person med omfattende og sammensatte problemer til å bli boende i den boligen han eller hun har fått tildelt, og etter hvert gjøre boligen til et hjem. Boken gir en grundig innføring i tjenestemodeller og arbeidsmetoder overfor personer med rusproblemer og psykiske lidelser, men er også svært relevant for andre grupper vanskeligstilte i boligmarkedet. Den er skrevet av Amund Aakerholt, Alise Vea, Borghild L. Tønnesen og er utgitt på Gyldendal forlag

Bo-oppfølging
Bo-oppfølging innebærer at en gjennom individuelt tilpassede tiltak skal gjøre den enkelte mest mulig i stand til å ta ansvar for sitt boforhold og kunne bo trygt. Arbeidet er primært knyttet opp mot boforholdet, men kan også omfatte andre forhold i beboerens liv. Oppfølgingen omfatter veiledning, opplæring og ferdighetstrening gjennom deltakelse i beboerens hverdag.
Bruker
I vid forstand er bruker en person som benytter seg av offentlige tjenester/tilbud i en eller annen form. I helseprofesjonenes forståelse har brukerbegrepet kommet som en del av utviklingen av det psykiske helsearbeidet med et mangfold av tjenester som gjelder både det psykiatriske behandlingstilbudet, men også sosiale og økonomiske ytelser, bolig og fritidstilbud mm. Brukere er ikke bare psykiatriske pasienter, men brukere av tjenester på ulike nivåer, i helseforetak, i kommuner og i det private helsetilbudet.
Brukermedvirkning

Brukermedvirkning er en betegnelse for beslutningsprosesser og utforming av tjenestetilbud hvor brukeren har innflytelse. Dette innebærer at mottakere av tjenester og ytelser (brukere) selv aktivt skal medvirke og ta beslutninger i forhold som angår dem. Brukermedvirkning skjer når brukeren på individnivå og brukerorganisasjonene eller brukerrepresentanter på systemnivå får delta i planleggingen, gjennomføringen og evalueringen av tiltak.

  • Boligskolen for flyktninger i Rana

    Målet for prosjektet Boligskole for flyktninger i Rana er å øke kompetansen hos flyktningene i deres boligkarriere, samt å styrke bo-oppfølging og veiledning i bolig. Et annet mål var å øke gjennomstrømningen i Flyktningetjenestens gjennomgangsboliger, slik at de kunne fristilles til nye bosettinger. Tiltak i prosjektet skulle bidra til det boligsosiale arbeidet i kommunen, slik at vi opprettholder Rana kommunes visjon om at ‘’alle skal bo trygt og godt’’.  

  • Boligskolen Hamar

    Mange av Hamar kommunes kommunale leietakere har behov for økt kunnskap i det å bo. Flyktninger som kommer til Hamar er ukjente med norske boligforhold. Av den grunn besluttet Hamar kommune å etablere en boligskole hvor deltakerne skulle lære det mest grunnleggende knyttet til bruk og vedlikehold av bolig.

    Boligskolen har vært et samarbeid mellom Boligsosial avdeling, Hamar læringssenter og Flyktningkontoret. Tiltaket er i dag implementert i undervisningen som blir gitt flyktninger på introduksjonsordning og er en del av den ordinære driften. Hamar kommune jobber i dag med å utvide og tilpasse tiltaket til andre målgrupper.

    Kommune
    Hamar kommune
  • Boligskolen SAFIR

    Boligskolen er et av Safirs tilbud til personer som ønsker å mestre en rusfri hverdag. SAFIR er et sosialt nettverkstilbud der tidligere rusavhengige, frivillige og ansatte skaper et rusfritt miljø. Boligkolen på SAFIR har som mål å gi tidligere rusavhengige mulighet til å få kunnskap og mot til bedre å takle sine boligsosiale utfordringer og dermed også øke sin hverdagsmestring. Dette legges det til rette for i rusfrie rammer på SAFIR. LÆRE, VÆRE, GJØRE sted.

    Kjernen i Boligskolens arbeid og metode er en ressursgruppe satt sammen av 4-5 frivillige med ruserfaring og en ansatt koordinator. Den erfaringskompetansen de frivillige med ruserfaring sitter med er selve suksessfaktoren i alt arbeidet som gjøres. De er med i planlegging, gjennomføring og evaluering av alle boligskolens kurs.

    Les mer om Safir her

    Kommune
    Oslo kommune
  • Vertsfamilieordning i Finnmark

    Mange ungdommer i Finnmark under 18 år må flytte hjemmefra for å gå på skole. I vertsfamilieordningen får eleven egen hybel eller eget rom hos en godkjent vertsfamilie. Eleven må stort sett klare seg selv. Ved behov kan vertsfamilien hjelpe eleven med praktiske ting som klesvask, vekking og gode måltider. Skolen har månedlig kontakt med familien. Formålet med ordningen er å gi borteboende elever et tryggere bomiljø, og forebygge frafall fra videregående skole.

    Kommune
    Vadsø kommune
  • Bo-oppfølging med elementer fra Housing First

    Forprosjekt for å undersøke om et Housing First team kan bli et supplement til det allerede eksisterende tilbudet i kommunen. Stavanger kommune gjennomførte, i samarbeid med Helse Stavanger, Avdeling Unge Voksne, et forprosjekt der en kartla målgruppen for et mulig Housing First prosjekt, beskrev samarbeidsmuligheter, ressursbehov og mulige finansieringskilder. Det ble utarbeidet en prosjektrapport (se vedlegg).

    Ut fra prosjektrapporten ble der skrevet en politisk sak der forslag til vedtak var å etablere et bo-oppfølgingsteam basert på prinsipper fra Housing first modellen i Stavanger kommune. Forslag til vedtak ble vedtatt, og i 2015 startet Stavanger kommune opp prosjektet. Prosjektet er to-årig.

    Kommune
    Stavanger kommune
  • Tandem Kristiansand kommune

    Tandem er et samarbeid mellom Sørlandet sykehus HF og Kristiansand kommune om å yte tjenester til en gruppe mennesker som har samtidige rus og psykiske lidelser. Tjenestetilbudet skal omfatte de brukerne som ikke klarer å nyttiggjøre seg hjelp fra hverken 1. eller 2. linjetjenesten hver for seg.

    Kommune
    Kristiansand kommune
  • Topdalsveien 18: Omsorgsboliger med aktivitetstilbud

    Botilbudet er 17 småhus inkludert 3 boliger for par, og det hele ble innflyttingsklart i oktober 2013. Bruttoarealet for hver av de ordinære boenhetene er ca 42 kvadratmeter. Boligene er av type passivhus med fokus på energisparing.

    Etableringen har skjedd med en del kontroverser og skepsis. Det var mange, både naboer og fagfolk, som så problemer med å plassere så mange mennesker med rusutfordringer og psykiske plager på ett sted.

    Etableringen av disse boligene har blitt til gjennom stor grad av brukermedvirkning. Beboerne har alle et langt rusliv bak seg.

    Kommune
    Kristiansand kommune
  • Jegersberg gård rehabiliterings- og kompetansesenter

    Jegersberg gård er resultatet av en modellutvikling som gjennomføres i samarbeid med Sørlandet sykehus HF, Universitetet i Agder, næringslivet og organisasjoner. Jegersberg gård rehabiliterings- og kompetansesenter ble etablert i mai 2013. Senterets overordnede målsetting er å tilby et langsiktig og helhetlig medikamentfritt rehabiliteringstilbud til rusmiddelavhengige.

    Kommune
    Kristiansand kommune
  • M100. Overgangsbolig etter langtidsbehandling

    M100 er et botiltak for personer som har gjennomført langtidsbehandling i Tverrfaglig Spesialisert Behandling (TSB).  Beboerne skal ha kommet langt i sin rehabiliteringsprosess, men likevel ha behov for noe praktisk bo trening, oppfølging og eventuelt andre tjenester før utflytting til egen bolig. Inntakskriteriene er at søker må ha fylt 18 år. IP og kriseplan skal være utarbeidet før innflytting. M 100 er et hybelhus med 9 hybelleiligheter. Hybelleilighetene er utstyrt med stue/soverom, minikjøkken og bad. I tillegg er det felleskjøkken og oppholdsrom.

    Kommune
    Stavanger kommune
  • Rus- og psykiske utfordringer - Søbstadveien Trondheim

    Etablering av bolig for 10 menn med rus- og psykiske utfordringer, som tidligere har hatt vanskeligheter knyttet til sine boforhold. Målsettingen har vært å få et mer stabilt boforhold med fokus på kost, ernæring og aktivitetstilbud som ledd i skadereduksjon.

    Kommune
    Trondheim kommune
  • Foyer Bodø

    Foyer Bodø er et tilbud til ungdom mellom 16 og 23 år som er - eller står i fare for å bli - bostedsløse, og har behov for hjelp og veiledning. Foyer Bodø er tilknyttet barneverntjenesten i kommunen. Ungdommene som søkes inn i Foyer er allerede i kontakt med NAV, Flyktningkontoret eller Barneverntjenesten i kommunen. Foyer tilbyr bolig, veiledning og bistand til koordinering, tilrettelagt den enkelte ungdommen, slik at det er lettere for ungdommen å få oversikt og ta styring i eget liv. Det skapes et hjem, og endring i eget liv skapes gjennom trygg og god tverrfaglig oppfølging som bidrar til selvstendige unge voksne.

    Kommune
    Bodø kommune
  • Oppsøkende behandlingsteam

    Oppsøkende behandlingsteam (OBS) er et samarbeidstiltak mellom Stavanger kommune og Stavanger universitetssykehus. Teamet skal sikre gode og samordnede tjenester for brukere med alvorlige psykiske lidelser med ulik type tilleggsproblematikk, og som gjerne har behov for både oppfølging fra kommune og spesialisthelsetjeneste.

    Kommune
    Stavanger kommune
  • Tidlig intervensjon – unge og rus (TIUR)

    Tidlig intervensjon – unge og rus (TIUR) er et samarbeidsmodell mellom Ringsaker kommune og Ringsaker lensmannskontor. Tiltaket har som hovedmål å styrke arbeidet med avdekking, tidlig innsats og oppfølging av ungdom som står i fare for å utvikle problemer knyttet til rus og kriminalitet. Kommunens og politiets virkemidler benyttes i en helhetlig tilnærming gjennom rask reaksjon, tverrfaglig samarbeid og individtilpassede tiltak. Tiltaket er forankret i SLT-modellen. Det er utviklet en egen metodehåndbok «Tidlig intervensjon – unge og rus (TIUR)».

    Kommune
    Ringsaker kommune
  • Fra bostedsløs til beboer

    Tromsø Kommune vil gjennom prosjektet «Fra bostedsløs til beboer» styrke det boligsosiale arbeidet overfor bostedsløse i kommunen. Prosjektet skal bidra til å utvikle gode rutiner for samhandling mellom tjenestene på systemnivå, og styrke den individrettede oppfølgingen av de som søker midlertidig botilbud etter § 27 i Lov om sosiale tjenester i NAV. Dette skal bidra til raskere overgang til varig bolig for de med behov for bistand. NAV Tromsø og Boligkontoret er ansvarlig for gjennomføringen av prosjektet.

    Kommune
    Tromsø kommune
  • Oppfølgingsrutine rusmiddelavhengige: institusjon-bolig

    Overgangen mellom institusjon og bolig er sårbar og resulterer ofte i reinnleggelse i institusjon. For å gjøre denne overgangen mindre sårbar og at den enkelte lykkes bedre i bosettingen i egen bolig utviklet Oslo kommune en rutine for hvordan dette arbeidet best ivaretas.

    Kommune
    Oslo kommune
  • Beboerråd for bedre bomiljø

    Bydel Stovner og Leieboerforeningen gjennomførte prosjektet Bedre bomiljø i 2016 for å styrke beboermedvirkningen i en større kommunal blokk i bydelen, for å bidra til et bedre bomiljø. Bydel Stovner har over tid hatt en målrettet satsning mot dette bomiljøet, og samarbeidet med Leieboerforeningen er ett av flere ledd i dette arbeidet.  

    Kommune
    Oslo kommune