- Forfattar:
- Jill M. Loga, Ivar Eimhjellen, Jenny Eschweiler, Eline L. Ingstad, Sigrid Stokstad og Marte Winsvold
- Utgivingsår:
- 2015
- Oppdragsutførar:
- Uni Research Rokkansenteret
Kort om publikasjonen
De siste 15 årene har sosialt
entreprenørskap fått økende oppmerksomhet, særlig i USA og sør-europeiske land,
men gradvis også i Skandinavia.
Denne rapporten
belyser etablering av sosialt entreprenørskap i en kommunal- og fylkeskommunal
kontekst. Prosjektet har
en kvalitativ tilnærming som inkluderer intervju med sosiale entreprenører,
offentlige aktører og inkubatormiljøer.
Formålet er å avdekke
utfordringer i samspillet mellom aktører i ulike sektorer, potensialer for
samarbeid og muligheter for å utvikle og tilrettelegge for en bedre politikk
for sosialt entreprenørskap.
Analysen
omfatter også et komparativt element der det norske datamaterialet sammenlignes
med policyutviklingen på feltet i Danmark, Storbritannia og Spania.
I rapporten vektlegges fire
perspektiver: 1) Sosiale entreprenørers perspektiv 2) Offentlige arbeidsgiveres
perspektiv 3) Juridiske rammebetingelser 4) Erfaringer fra andre europeiske
land.
Oversikt over hovudfunn
- I Norge er det ikke utformet et eget regelverk tilpasset sosialt
entreprenørskap eller sosiale virksomheter slik det er gjort i enkelte europeiske
land. De må tilpasse seg det eksisterende institusjonelle landskapet og juridiske
forhold på det området de opererer.
- Erfaringen med sosialt entreprenørskap i kommuner synes å være noe
tilfeldig og avhengig av hvorvidt man har erfaring med kontrakter med sosiale
entreprenører eller om kommunen har hatt en spesiell oppmerksomhet på dette.
Feltet er nytt, og flere som er intervjuet er usikre på betydningen sosiale
entreprenører kan ha for kommuner.
- Sosiale entreprenørene synes det er vanskelig å komme fram til «riktig
person» i en kommune og opplever ofte å bli avvist. De kan også oppleve at
deres motiver blir mistenkeliggjort, og at offentlig ansatte kan være bekymret
for at private tjenesteprodusenter «skal ta over kommunenes tjenester».
- Den generelle holdningen til de kommunale aktørene som er intervjuet i
dette prosjektet er at sosialt entreprenørskap foreløpig er for nytt i Norge
til at de vet hvilken betydning det har for kommunen generelt og for kommunale
ledere spesielt, og at de er usikre på hvordan sosialt entreprenørskap som et
helhetlig felt skal oppfattes.
- I Nav virker en mer åpen til sosialt entreprenørskap, noe som kan
knyttes til at arbeidsinkludering er et område der sosiale entreprenører tidlig
utviklet innovative tjenester både i Norge og i andre europeiske land.
- Anskaffelsesregelverket utgjør ikke et formelt hinder for kommunenes
bruk av sosialt entreprenørskap, men usikkerhet, manglende kunnskap og
manglende prioritering er med på å hindre at mulighetene som ligger i regelverket
tas i bruk. Kommunene bør legge opp anskaffelsene slik at innovasjonselementet
i sosialt entreprenørskap og sosial merverdi kan inngå i konkurransen. Det
krever at anskaffelsesprosedyre, funksjonsbeskrivelse og tildelingskriterier
velges med innovasjon for øye.
- Kompetansen kommunen trenger er todelt. For det første må de åpne opp
for muligheten av å ta i bruk tjenester eller løsninger de ikke selv har tenkt
på eller tidligere definert som nødvendige. For det andre må de ha evnen til
kritisk å vurdere hvorvidt tjenestene som tilbys (og som de ikke nødvendigvis
har bestilt) kan bidra til å løse langsiktige og politisk satte mål for
kommunen.
- I offentlige debatter og politiske sammenhenger fremmes det ofte ønsker om større mangfold, økt brukermedvirkning og utvikling av bedre brukertilpasning i velferdstilbudene. Dette er behov som sosiale entreprenører nettopp søker å svare på.