Kort om publikasjonen

I denne rapporten presenteres funn fra en evaluering av et prosjekt i Bergen og et i Sandnes som har anvendt metoden Housing first i bosetting av bostedsløse med rusmiddelavhengighet og psykiske helseproblemer.

Modellen er basert på at deltakerne raskt flytter inn i en ordinær permanent bolig integrert i et vanlig nabolag med fleksible og ambulante tjenester. Et kjernepunkt er sterk vektlegging av deltakernes valgfrihet knyttet til bolig og tjenester. I rapporten presenterer vi hvordan den amerikanske modellen er blitt operasjonalisert og innrettet for å prøves ut i en norsk sammenheng. Fafo vurderer resultater både på tjenestenivå og på individnivå for deltakerne.

Oversikt over hovudfunn

• Både Bergen- og Sandnesprosjektet har nådd en målgruppe som har hatt utfordringer med å nyttiggjøre seg de ordinære tilbudene og tjenestene i kommunene. De har bosatt henholdsvis 36 og 15 personer.
• Motivasjonen for å bli med i Housing first-prosjektet er å få et sted å bo. 
• I Sandnes har prosjektet kun anvendt kommunale utleieboliger, men integrert i vanlige bomiljøer. I Bergen har de vektlagt så langt som mulig å anvende private utleieboliger. 
• De to Housing first-teamene utøver et bredt spekter av tjenester til deltakerne. Housing first-prosjektet i Bergen har vært prøvd ut som et eget tilbud på utsiden av de ordinære tjenestene til målgruppa i kommunen. Housing first-prosjektet i Sandnes har vært plassert i kommunens enhet for rus og psykisk helse (Mestringsenheten), og Housing first-teamet en integrert del av ROP-teamet med tett samarbeid med NAV og boligtjeneten. Det siste har ført til mye læring i de ordinære tjenestene underveis i prosjektet, mens det første krever at det legges større vekt på å implementere læring fra prosjektet i etterkant.
• Tett individuell oppfølging og støtte har hatt stor betydning for at deltakerne klarer å bo. Kommunene har hatt som forutsetning at deltakerne må ta imot hjemmebesøk en gang i uka. 
• De to prosjektene har en bostabilitet på om lag 70 prosent. Årsakene til at deltakerne har mistet boligen dreier seg i stor grad om uro og bråk som fører til naboklager, og ikke ubetalt husleie. Det er viktig å forberede deltagerne på hva det vil innebære å bo i et vanlig bomiljø. 
• Operasjonaliseringen i Bergen og Sandnes ligger tett opp til den amerikanske modellen av Tsemberis (2010), men skiller seg fra den ved at de verken har lege eller psykiater i teamet. Kanskje kunne man ha oppnådd høyere bostabilitet, noe større rusmestring og bedring av psykiske helseplager med bedre tilgang til spesialistkompetanse i teamene. 
• Deltakerne er svært fornøyde med boligen sin og nabolaget de bor i. Mange mener at de har det bedre enn før, men samtidig har de store utfordringer i livet. Deltagerne gir likevel uttrykk for at de har fått mer tro på egen fremtid, mer ro og trygghet. Det å bli møtt med respekt, bli lyttet til og tatt på alvor gir de en større følelse av verdighet. 
• Housing first-prosjektene blir videreført som integrerte deler av bo- og tjenestetilbudet til målgruppa.

Lenke til meir informasjon