Kort om publikasjonen

NIBR har kartlagt avtalt sjølvbusetting. Målet har vore å få betre kunnskap om denne forma for busetting og korleis ho blir praktisert i kommunane. Kartlegginga summerer også opp suksessfaktorar og kritiske faktorar ved ordninga, og drøftar insitament for å auke omfanget av avtalt sjølvbusetting. I rapporten identifiserer ein også eksempel på god praksis som kommunane kan lære av.

Avtalt sjølvbusetting betyr at busettingsklare flyktningar finn bustad sjølve i den private leigemarknaden i ein kommune, innanfor rammer som er avtalte med kommunen. Busettinga skjer etter godkjenning frå kommunen og IMDi.

Rapporten baserer seg på funn frå to spørjeundersøkingar blant kommunar og asylmottak. I tillegg bygger NIBR analysane sine på tilgjengelege registerdata, intervju med representantar for kommunar, IMDi og UDI, og på dokumentstudiar.

Oversikt over hovudfunn

• Minimum 100 kommunar praktiserer eller tillèt avtalt sjølvbusetting. Med bakgrunn i NIBR sin fråfallsanalyse, er det grunn til å tru at det reelle talet er i overkant av 140 kommunar.
• Over heile landet finst det kommunar som praktiserer avtalt sjølvbusetting, men delen er størst i dei mest sentrale kommunane, og lågast i dei minst sentrale kommunane.
• Spørjeundersøkingane tyder på at det er flest einslege vaksne menn som buset seg gjennom avtalt sjølvbusetting, og at det er dei mest ressurssterke innanfor denne kategorien flyktningar som nyttar seg av denne moglegheita.
• Funna tyder på at avtalt sjølvbusetting fører til betre utnytting av bustadmarknaden og raskare busetting av flyktningar. NIBR sine analysar gir ikkje grunnlag for å seie at avtalt sjølvbusetting endrar talet på flyktningar som blir busette.
• Følgande utfordringar ved ordninga kjem fram:
  • For kommunane er det ei utfordring at avtalt sjølvbusetting fører til auka arbeidsbelasting.
  • Frå mottaka blir det rapportert om utfordringar som flyktningane opplever: språkbarrierar, diskriminering på bustadmarknaden, prisnivå på utleigebustader, tida som går med til å behandle førespurnader om avtalt sjølvbusetting, og sist, men ikkje minst: mangel på oversikt over kva for kommunar som praktiserer avtalt sjølvbusetting, og på kva premissar.
• Informasjonsformidlinga om avtalt sjølvbusetting til busettingsklare flyktningar er mangelfull. Ved vidareutvikling av ordninga med avtalt sjølvbusetting vektlegg NIBR blant anna:
  • Informasjon om moglegheiter og vilkår for avtalt sjølvbusetting bør gjerast tilgjengeleg på kommunane sine nettsider, helst på fleire språk.
  • Det bør også etablerast ei nasjonal oversikt over moglegheiter for avtalt sjølvbusetting i kommunane.
  • Meir formalisert praksis i kommunane ved å utarbeide skriftlege retningslinjer som blir gjort offentlege. Dette vil gjere kommunane sin praksis meir føreseieleg og konsistent, og mindre personavhengig.
  • Viss kommunen kan hjelpe til med depositum eller betaler tomgangsleige, er det enklare for flyktningar å nytte seg av avtalt sjølvbusetting.
  • Det er også viktig at kommunane har god kontakt med utleigarar i den private bustadmarknaden.

Lengre samandrag av publikasjonen

Rapporten ser nærmere på praksisen avtalt selvbosetting. Det vil si når flyktninger finner bolig selv i det private leiemarkedet i en kommune, og får husleiekontrakten godkjent av IMDi og kommunen slik at bosettingen skjer innenfor rammer som er avtalt med kommune og stat.

Kartleggingen er første del av et større FOU-oppdrag om bosettingsklare flyktninger som finner bolig på egen hånd.  Andre del av oppdraget vil gå mer i dybden og se på konsekvenser av avtalt selvbosetting. Del to ferdigstilles i desember 2016.

Kartleggingen belyser en rekke forhold ved avtalt selvbosetting, blant annet:

• Hvor mange og hvilke kategorier av kommuner benytter avtalt selvbosetting?
• Hvorvidt kommuner som benytter seg av avtalt selvbosetting bosetter flere enn andre sammenlignbare kommuner, og om avtalt selvbosetting bidrar til raskere bosetting?
• Hvilke kategorier av flyktninger som selvbosetter seg etter avtale og på hvilke måter?
• Hvordan flyktningene finner bolig på egen hånd?
• Hvordan håndtering av avtalt selvbosetting i UDI, mottak og IMDi påvirker kommunenes rutiner og praksiser?
• Hvordan kommuner praktiserer og følger opp avtalt selvbosetting?

I tillegg, blir suksessfaktorer og kritiske faktorer ved ordningen diskutert. Insitamenter for å øke omfanget av avtalt selvbosetting blir også drøftet, samt at det identifiseres eksempler på god praksis som kommunene kan lære av blir.

Hovedfunn

Minimum 100 kommuner praktiserer eller tillater avtalt selvbosetting. Med bakgrunn i NIBRs frafallsanalyse, er det imidlertid grunn til å anta at det reelle tallet ligger på i overkant av 140 kommuner. Det finnes kommuner som praktiserer avtalt selvbosetting over hele landet, men andelen er størst i de mest sentrale kommunene, og lavest i de minst sentrale kommunene. Andelen er særlig høy i IMDis region Øst.

I en fjerdedel av kommunene som praktiserer avtalt selvbosetting, utgjør denne formen for bosetting en betydelig andel av bosettingene. I de resterende kommunene gjelder det bare noen få flyktninger. Spørreundersøkelsene tyder på at det er flest enslige voksne menn som bosetter seg gjennom avtalt selvbosetting, og at det er de mest ressurssterke innenfor denne kategorien flyktninger som benytter seg av denne muligheten.

NIBR har identifisert ulike måter avtalt selvbosetting foregår på. Mest vanlig er et bosettingsforløp hvor flyktninger som ikke er tildelt en kommune, selv finner en kommune og bolig og får dette godkjent. Mindre vanlig er det at flyktninger først tildeles en kommune for så å finne bolig på egen hånd på stedet. I noen tilfeller forekommer det også at flyktninger som er tildelt en kommune finner seg bolig i en annen kommune og får dette godkjent.

Funn fra kartleggingen, tyder på at avtalt selvbosetting fører til bedre utnyttelse av boligmarkedet, og til raskere bosetting av flyktninger. NIBRs analyser gir imidlertid ikke grunnlag for å si at avtalt selvbosetting har effekt på antallet flyktninger som bosettes. Kommunenes generelle vilje og evne til å bosette ser ut til å være mer utslagsgivende for økningen i bosettingen i 2015, enn avtalt selvbosetting i seg selv. Kun for en mindre andel av kommunene, har avtalt selvbosetting vært utslagsgivende for hvor mange flyktninger som bosettes.

Gjennom kartleggingen kommer følgende utfordringer ved ordningen frem:

• For kommunene er det en utfordring at avtalt selvbosetting medfører økt arbeidsbelastning
• Fra mottakene, rapporteres det mest om utfordringene som de erfarer at flyktningene opplever i forbindelse med ordningen. Det handler om språkbarrierer, at flyktninger diskrimineres på boligmarkedet, prisnivå på utleieboliger, tidsbruken som går med til å behandle forespørsler om avtalt selvbosetting, og sist men ikke minst: mangel på oversikt over hvilke kommuner som praktiserer avtalt selvbosetting og på hvilke premisser.
• Informasjonsformidling om avtalt selvbosetting til bosettingsklare flyktninger er mangelfull. 40 prosent av kommunene driver aktiv informasjonsformidling, men dette gjøres primært muntlig og gjerne via «ryktebørsen». Informasjonen blir uoversiktlig for mottak og flyktninger, noe som forsterkes ytterligere ved at praksisen varierer mellom kommunene og kan også være skiftende innenfor en og samme kommune.

Ved videreutvikling av ordningen med avtalt selvbosetting, vektlegger NIBR følgende:

• Mer formalisert praksis i kommunene, dette gjennom å utarbeide skriftlige retningslinjer som offentliggjøres. Dette vil gjøre kommunenes praksis med avtalt selvbosetting mer forutsigbar og konsistent, og mindre personavhengig.
• Kommuner bør ha ansatte med særlig ansvar for å følge opp avtalt selvbosetting, for mindre kommuner kan det være hensiktsmessig å bygge opp slik kapasitet gjennom interkommunale samarbeid.
• For å redusere arbeidsbelastningen, kan kommunene fastsette målgrupper for ordningen og sette som vilkår at selvbosatte flyktninger må finne ny bolig selv dersom de ønsker å flytte.Hvis kommunen er behjelpelig med depositum eller betaler tomgangsleie, er det enklere for flyktninger å benytte seg av avtalt selvbosetting
• Informasjon om muligheter og betingelser for avtalt selvbosetting bør skriftliggjøres og gjøres tilgjengelig på kommunenes nettsider, helst på flere språk. Det bør også etableres en nasjonal oversikt over muligheter for avtalt selvbosetting i kommunene.
• Det er også viktig at kommunene har god kontakt med utleiere i det private boligmarkedet.

 

Vedlegg

Rapport: Avtalt selvbosetting blant flyktninger