Sosialt entreprenørskap i velferdsstaten

Kort om publikasjonen

Notatet utforsker barrierer for sosiale entreprenører som ønsker å levere tjenester til det offentlige. Det er et uttrykt ønske på tvers av partier i politikken å utnytte kraften som ligger i sosialt entreprenørskap i utformingen av gode velferdstjenester. Likevel gjør kryssende hensyn, vanskelige innkjøpsprosesser og uklare roller det ofte vanskelig å få etablert gode samarbeid.

Notatet bygger på to spørreundersøkelser blant offentlige innkjøpere og i befolkningen generelt, samtaler med innkjøpere og leverandører av offentlige velferdstjenester, og litteraturstudium.  

Oversikt over hovudfunn

• Mange sosiale entreprenører opplever selv begrensede markedsmuligheter. 
         
• Offentlige anskaffelser fremmer ikke i tilstrekkelig grad nødvendig innovasjon. 
         
• For mange er det uklart hva som skiller sosiale entreprenører fra andre entreprenører, ideelle organisasjoner på den ene siden og kommersielle foretak på den andre. Minst skepsis er det blant kommunale ansatte overfor sosiale entreprenører som har tilknytning til kjente ideelle organisasjoner som for eksempel Kirkens Bymisjon. 
         
• Dagens regelverk gir et betydelig handlingsrom for å gjennomføre anskaffelser med særlig fokus på innovasjon. Ny forskrift fra 1. januar 2017 fjerner ytterligere barrierer og åpner for enklere innkjøpsprosesser med mer dialog underveis. Innkjøp under 1,1 millioner kroner vil ikke lenger måtte kunngjøres og følge detaljerte regler, så lenge innkjøper sikrer konkurranse og likebehandling og kan dokumentere hvordan konkurransen er gjennomført. Dette handlingsrommet benyttes ikke i dag i tilstrekkelig grad. 
         
• Analysen skiller mellom tre typer sosialt entreprenørskap, som har behov for tre ulike typer tiltak. Disse gruppene kalles for henholdsvis sporhundene, utfordrerne og innsluserne i rapporten.

Vedlegg

Policynotat-sosialt-entreprenørskap i velferdsstaten